Bokmålsordboka
karavane
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en karavane | karavanen | karavaner | karavanene |
Opphav
gjennom fransk og italiensk, fra persisk; opprinnelig av sanskrit karabha ‘kamel’Betydning og bruk
- stort reisefølge (2) med kameler eller andre lastedyr
Eksempel
- en karavane med kameler er på vei igjennom ørkenen
- rekke av kjøretøyer på vei mot et felles mål
Eksempel
- motorsyklistene kjører i karavane